Det var en slik januardag hvor solen hadde bedre ting å gjøre og derfor unnlot å vise seg på himmelen.

Kurt Wesleby, mannen som alltid kommer for sent på jobb, sitter nå alene i lokalene til Wesleby & Larsen Marketing. Det er mørkt og den eneste lyden er fra isdispenseren i resepsjonen, en svak elektrisk brumming som resonerer med den vemodige murringen fra magens dyp.

Han har ikke for vane å be om unnskyld. Buksene uten lommer, og hendene som, ettersom de ikke har andre steder å gjøre av seg, vekselvis skjelver gjennom fonene på issen er en fremmed strategi. En spontan taktikk han selv ikke kan forklare rasjonelt. Videre er brillene ubevisst nøysomt pusset – sannsynligvis for å møte Toralv Larsens blikk uten forstyrrelser.

Wesleby stirrer ut av vinduet. Tre etasjer lenger ned, på parkeringsplassen, fylles de hvitmarkerte feltene en etter en. Ennå ingen tegn til Larsens hvite Mercedes.

En mann med skjegg og snodig rød hatt står ved kebabkiosken og veiver med en gjennomsiktig plastpose full av brødsmuler. Det beveger seg på himmelen. Weslebys øyne følger skyen med sultne måker på vei mot frokost. Det er et salig virvar av vinger, skarpe klør og nebb. Så blinker det i metall. Lyden av en kraftig dieselmotor øker i intensitet. Larsen er i rute.

Kurt hyperventilerer. Angsten er fysisk tilstede i magen, fester seg i nakken. Han føler seg som en gammel mann. Han var lenge usikker unnskyldningens utforming. Man hadde alltids den direkte måten, men Wesleby falt til slutt, etter nøye avveininger, at det beste ville være en omstendig og kronologisk oppbygget blottleggelse av alle svake handlinger og tanker i den aktuelle gjerningsperioden.

Han gransket dokumentet i hånden, et slags manus,en slags huskeliste bestående av 43 sider (+ vedlegg).

Den første delen kunne ved førsteøyekast minne om en forsvarstale, men gled elegant over i en midtdel som omhandlet utenforstående relasjoner, faktorer som indirekte eller direkte påvirket vennskapet fram til det kritiske punktet, situasjonen hvor Wesleby hadde fornærmet og på alle måter grovt krenket Larsen.

Bilen rygger inn på sin vante plass. Så presser en kropp seg ut av førersetet. Toralv Larsen bærer sin praktfulle frakk som et romersk telt. Dype fotspor setter avtrykk i snøen. Det virker som om hele mannens vekt bæres av knærne som presses mot hverandre. Jo, Larsen blir visst bare mer og mer kalvbent med årene. Ved inngangen kaster han fra seg et halvtygd wienerbrød og trykker på callingen.

Kurt Wesleby er klar i den andre enden av callingapparatet. Han har ventet på dette øyeblikket lenge. Han presser inn knappen og hvisker inn i mikrofonen.

- Unnskyld, Toralv!

- Hold kjeft, Wesleby. Opp med døra, for pokker. Jeg fryser.