Jeg prøver å anta at jeg skjønner Alberts utgangspunkt i spørsmålsstillingen, men marius viser her egentlig eksempler på at det kan bli vanskelig å diskutere ved å bruke ordet "vitenskap". For det er jo for meg i alle fall en samlesekk som er gått ut på dato. For å diskutere med mer håndgripelighet, synes jeg vi bør se til alle faggruppene som benevnes som vitenskap – og hvor noen kanskje til tider befinner seg i grenseland for det forståelige. Altså: å innsnevre diskusjonen om temaer vi i hvert fall er definisjonsenige om.

Kanskje en passant, men jeg ble i helgen slått av et dikt, tror det var noe med "det beiske beger". Der gikk det opp for meg at jeg ikke kunne kommentere, for jeg aner ikke hva "en troende" er. Har selvfølgelig en peiling om at det er en som "tror" på ett eller annet – men uten å vite! Han har gitt bort sin hjerne til noe han ikke verken kan bevise eller beskrive på en vitenskapelig gyldig måte! Og det er den grøfta jeg ikke ønsker å ramle ned i. At når vi kommer til det enorme vi ikke vet noe sikkert om, at
vi da kan innrømme det, og ikke begynne å tro. Dette skrevet i beste mening! Vennlig hilsen t.

Hei marius! Hvis du leser meg en gang til, antar jeg at du ganske straks vil se at du har misforstått ettertrykkelig, kanskje for å få  _meg_  til å bite på. Jeg ønsker tvert imot enda strengere presisjon enn det folkelige ordet vitenskap, fordi dette i vår tid innbefatter enkelte faggrupper som ikke alltid oppfyller vitenskapelige krav til prøving. Og at alt man ikke vet, bekvemt skal kunne gyldiggjøres med at man "tror". Hvis du oppdager din kjappe misforståelse, vil du også se at meninger du tillegger meg, ikke stemmer. Det er nesten rart at du ramser opp så mye vi er 100 % enige om – og så påstå at vi er helt uenige. Ikke bruk ditt kjappe hode så kjapt at du ikke leser forskjell på enig og uenig! Vennlig hilsen t.

• This reply was modified 88 dager ago by  trident.

Guder er jo gode å ha – for mange. Ja, mye man kan si, trident sier vesentlig om definisjoner.

Vi bør skille mellom videskapelige teorier og videnskapelige fakta. Og så fins det jo, som trident sier, så mange former for videnskap.

1~1,0001

først vaksinering:

retrospektivt er det lett å si at regjeringen overreagerte på svineinfluensaen. da var det politikere som reagerte og ikke forskere – vitenskapen lager ikke politikk. når vi så gikk til det skritt å reagere så sterkt så gjøres jo ikke dette av annet enn gode hensikter. det er jo slik at massevaksinering (uavhengig av bieffekter av vaksine) har en større effekt enn at individet ikke blir syk, det beskytter hele befolkningen gjennom det at færre bærer smitte. vaksiner er aldri 100% (i alle fall ikke som jeg vet av) for hos enkelte vil ikke vaksinen fungere, for eksempel, og da er det viktig at vi opparbeider en "gjeng-imunitet" (i mangel av et bedre ord) – at befolkningen som helhet skånes.

og så er det vanskelig å ikke trekke paralleller tilbake til MMR-vaksinen og dens påståtte bieffekt av autisme (noe som så klart er bullshit selv om det fremdeles er svært mange mennesker som tror på dette) og stille spørsmålet om mennesker her virkeilig har blitt syke av vaksinen eller om det er det samme hysteriet som er tilbake (ikke at jeg tror dette, men det er også mulig).

det er som det nevnes føere steder i debatten en del av det vi kaller vitenskap som ikke står på fult så stø ben som det naturvitenskapen gjør. dette tyder i mine øyne på at disse vitenskapene har mye å gå på og at vi med en gang vi finner gode metoder vil få en renesanse av ny kunskap.

det er klart vitenskapen i dag har elementer i seg som ikke er riktig. og det er 100% sikkert at det i dag er ting vi ser på som umulig som bare er en begrensning i enten måten vi tenker eller vår evne til å påvirke matierie. disse begrensningene er i mine øyne ikke særlig relevante da vi aldri kan spå hvilke elementer dette vil berøre og hele greia derfor er et stort "vet ikke" uavhengig av dagens metoder for å finne kunskap.

det er slik at vi oppererer med et modellbassert verdenssystem, altså at vi lager modeller av det vi ser og tester disse modellene min virkeligheten (basis-vitenskap) og så lenge modellen og virkeligheten gir oss det samme så er modellen god. om det er ellementer som verken er observerbare i modellen eller i virkeligheten som også har inflytelse så kan vi ikke annet enn å se bort i fra disse til de en dag påvises, og så lenge modellen speilier det vi ser i virkeligheten så kan vi bruke modellen som om den representerte virkeligheten. newtons gravitasjonsteori er et eksempel på en modell som i stor grad beskriver virkeligheten – på 1600-tallet beskrev den hele den observerbare virkelighet og var dermed en komplett modell av virkeligheten. når vi i dag vet at gravitasjon er noe helt annet enn det newton trodde så endrer ikke det nytten i newtons modell – vi bruker den fremdeles.

korrupte / stormannsgale forskere:

ja de finnes. ser man tilbake til tobaksindustriens storhetsdager så ser man flere eksempler på vitenskapsmenn som har levert for dårlig forskning. ikke at de har løyet, det har de i veldig liten grad, men de har tilpasset forsøkene sine slik at de får akkurat det resultatene de ønsker. slikt er desverre ikke uvanlig, men i de fleste tilfeller dreier det seg om for dårlig arbeid og ikke om konspirasjoner eller lyst på ære og rikdom. det er klart at om man jobber med et problem og øyner en løsning som kan gi berømmelse så er det ikke alltid lett å skulle jobbe for å finne feil i sin egen teori. dette er svært menneskelig. heldigvis renskes slikt opp i (i stor grad) at formidlingsorganene (de vitenskapelige tidsskriftene som publiserer vitenskapelige funn) gjennom det som på engelsk kalles en "peer rewieved prossess" – at andre vitenskapsmenn fra samme fagområde tar fra hverandre det arbeidet du har gjort og leter etter grunner til at det man påstår ikke er riktig. ofte ender dette med at forsøk må gjøres om, selv om resultatene er ubestridelige i utgangspunktet. vitenskap er en krokete prossess og går man inn i det for å bli rik eller berømt så går man et liv av skuffelser i møte. man forsker fordi man er nyskjerrig.

eksempelet med britene er gøy, for det er ikke helt på trynet heller. når tog kommer over en gitt hastighet dytter det på lyften i en tunell og danner et undertrykk på baksiden av toget (dette merker man også i norske tuneller ved at ørene "popper") som holder igjen toget og (som påstått) suger luft fra forran toget hvor den motsatte effekten oppstår – overtrykk. dette løste man ved å lage lufte-sjakter som utlignet trykket flere steder i tunellen. fungerer. der hvor dette ikke var mulig laget man bredere tuneller – dette så jeg nylig på national geografic channel. begrensninger handler som regel om at man kun ser problemer og ikke ser for seg at problemer kan løses. slike ting gjør meg optimistisk på fremtiden. om det er slik at for eksempel lyshastigheten ikke er en reell begrensning (den ultimate fartsgrense) så gir det oss uante muligheter, for eksempel. poenget var at her har britiske vitenskapsmenn sett at naturliovene får konsekvenser (og disse er fremdeles reelle) men så har man enten feiltolket og overvurdert faren, eller man har rett og slett ikke sett løsningene som vi i dag har implementert. poenget er vel at vi ikke vet før vi prøver… og når vi har prøvd så vet vi bare at det var slik denne gangen – neste gang kan det være noe annet – helt til vi får kontroll over variablene og kan justere disse til vi finner hva som er det reelle problemet og hva som bare er "støy". hele tiden er dette helt fremst i det som til enhver tid er den samlede menneskelige kunskap, så det skulle bare mangle at det gjøres feil, det er da for fxxx en vanskelig jobb

vitenskapen påstår, ja, og tar noen ganger feil, men vitenskapen påstår aldri etter at den er bevist å være feil. dette er, igjen, styrken til metoden – mens det menneskelige ellementet av ære, stolthet, egoisme og andre egenskaper kanskje er svakheten.

det finnes også dem som pårstår de bedriver vitenskap som ikke egentlig gjør annet enn synsing. da tenker jeg spesielt på organisasjoner av bibel-konservativ art, men også den avgreninen av problemet som er når vitenskapsmenn går utenfor sin egen disiplin av politiske/religiøske årsaker og lager dissens utad – dette ser vi veldig mye med spørsmålet om globale temperaturutfordringer – mens gjerne alle vitenskapsmenn som jobber med feltet (og har tilgang og forståelse av de data som understøtter argumentet) er enige – som igjen skaper usikkerhet i befolkningen… slikt er svært spekulativt i mine øyne.

oj… jeg har skrevet for langt nå. har annet å gjøre så jeg får komme tilbake til denne senere. flott at du starter debatt albert

.m.

"Vitenskapen påstår, ja, og tar noen ganger feil, men vitenskapen påstår aldri etter at den er bevist å være feil. Dette er, igjen, styrken til metoden – mens det menneskelige elementet av ære, stolthet, egoisme og andre egenskaper kanskje er svakheten."

Hvordan defineres her bevist? Det som for en er bevist, kan for en annen ses på som ikke tilstrekkelig bevist.

Det er ofte taktikken i medisinsk forskning, når det gjelder skadevirkninger av ditt og datt. Bl. a. Samme med klima.

• This reply was modified 85 dager ago by  Odd Magne.

kjære Bror som jeg respekterer så inderlig

kanskje gutta og calcutta (Kolkata) ikke bryr seg om kvinns

men derimot om å veksle "kunskap"

eller å forstå hverandre

eller å bare få bekreftet at man ikke er gal…

vi går bedre tider i møte

optimismen bruser i årene

i lårene, i sårene

og knuller kun de rasjonelle

.m.

Kan man stole på seg selv?

Kan man stole på meg?

Tillit, er en interessant forpostfektning

I de forskjellige vitenskapelige miljøer

-sjø!