mei
|
han som tror han er
sjefen over lyset
jobber kveldsskift
han går runden og slukker
all fornuft vi hadde
da det var lyst
han rasler med knippet og
legger inn noe
i en bylt i kroken
det rører på seg
når du ikke ser
selveste mørket kjenner vel alle
usynligheten hans sitter
i en knirk idet
han skaper usannsynlighetens
øyeblikkelige tilstedeværelse
|
trident
|
Hei mei! Du som når du vil, ser tvers gjennom enhver, her overmanner du han som tror han er sjefen over lyset. Din magimetode viser du i sisteverset – for selveste mørket kjenner vel alle, som du sier. Til det vil jeg spørrende svare: Tror du alle kjenner "selveste mørket" slik som mei. Antenners følsomhet er ikke likelig fordelt blant folk.
|
marius johnsen
|
siste verset sitter ikke helt. først skriver du "en knirk" hvor jeg mener det skal være "et knirk" og videre tar det helt av på flotte lange ord. "usannsynlighetens øyeblikkelige tilstedeværelse" er flott, men ikke så flott at det rettferdiggjør så store tunge ord i det så kort og lettlest dikt. bryter hele rytmen til meg som leser.
forøvrig et greit dikt med en tematikk jeg kan like
.m.
|
mei
|
trident: ja, det gjelder å overmanne ham som tror vi er redd for ham, eller ikke gi ham "den" så lett. Dette kan gjelde i flere sammenhenger. Og antenner er kjekt å ha uansett
marius:Jeg er ikke helt enig i at knirk er intetkjønn sånn med en gang, merker jeg, ordet sitter bedre i meg som hankjønn, men er ikke helt sikker…
Og det kan godt være at det blir for mye på slutten her.
Takk for innspillet, fint å få, det skal jeg ta med meg videre og grunne litt på
|