den lille fuglen i epletreet har begynt å snakke spansk

det forstår jeg ikke særlig mye av hvorfor i all verden ikke trad kvirrevittkvirrevitt eller nosånt, hva kan jeg
av spansk doz cervezas sier jeg er jeg helt tørna snakke spansk til en fugl kan jeg noen fuglesanger bye bye blackbird en fugleserenade kan du spansk sier jeg skjønner du kanskje blackbird vel det er en jagerbomber som også heter så men skitt bryt sammen over min sangstemme pack up all my care and woe here I go, singing loww bye bye blackbird no one here can love or understand me kvirrevitt kvirrevitt light the light I'll arrive late tonight blackbird bye jeg tror faktisk jeg kunne trenge doz eller flere
cervezas nå og hva tror naboene akkurat der er nivået mitt hva tror naboene men hva tror fuglen som
glaner stivt og ikke tenke tenker den hva tenker fuglen utholder den mer menneskefuglesang snakk spansk fortsett så noen kan tro meg om de kommer forbi jeg åpner munnen og der stakk fuglen skjønner godt hvis den trodde det kom mer sang fra meg hehee….nå må jeg ganske enkelt bare flire dække greit å flire og skrive leverer pinnen videre til meehr seriøse

neste: Hvem møtte _du_ på butikken

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet jeg. Det er ingen andre jeg har fortalt den til, så du blir den aller første. Jeg har båret på denne hemmeligheten siden jeg var en liten gutt på ca. syv år. Nå skal det bli godt å endelig få det ut.

Jeg husker den dagen jeg fant det ut, det som er hemmeligheten altså. Det var en solfyllt sommerdag helt uten en sky på himmelen. Skogen bak meg sto innbydende og skyggefull med massevis av hvitveis og blåklokker rundt treleggene. Foran meg lå det kornåkre og langt i det fjerne kunne jeg se utkanten av byen der jeg bodde. Det var vel egentlig ikke så langt, men er man syv år så kan en kilometer virke bortimot som en heldagstur. Særlig når solen skinner og det er brennhett. 

På vei hjemmover mot byen fulgte jeg et traktorspor mellom to kornåkre. På venstre side vokste det bygg og på høyre side rug. Jeg husker jeg plukket noen byggaks som jeg gikk og tygget på. Byggåkeren tilhørte onkel Peder og jeg kunne godt ruslet bortom gården hans og hilst på, men hadde jeg gjort det så hadde jeg nok aldri oppdaget hemmeligheten min. 

Det er litt rart å komme ut fra en åker for så plutselig befinne seg på et fortau med mange mennesker på. Her hadde jeg ruslet rundt i skogen halve dagen og helt plutselig befant jeg meg blant en mengde mennesker igjen. Det var nesten litt skremmende. Og det var jo her jeg oppdaget hemmeligheten, eller i alle fall fant ut at jeg hadde en hemmelighet. Egentlig hadde jeg jo hatt den lenge, uten at jeg visste når det inntraff. Jeg tror jeg er den eneste med en slik hemmelighet, har i alle fall ikke hørt om flere, selv om jeg i de senere årene har gjort noen små diskre undersøkelser.

Det var mens jeg ruslet nedover Storgata mot der jeg bodde da, sammen med mor, far og to eldre søstre, det gikk opp for meg at jeg ikke måtte fortelle dette til noen. Ikke mor og far engang, men nå er jeg såpass gammel at det ikke gjør så mye om jeg forteller. Men du, der borte er stamsjappa mi og jeg skal innom der og ta en pils med gutta, så jeg lurer på om ikke vi kan drøye denne hemmeligheten til neste gang vi sees. Jeg lover å fortelle den da. 

Ha det så lenge.

Neste: Hvorfor går du rundt i mine bukser?

ultratankeløs skrivende

Kan man egentlig bli ultratankeløs skrivende? Ultra er temmelig ekstremt, er det ikke? Går skrivingen så fort at tankene kommer etter? Noen ganger kan det skje at man skriver før man vet hva man har skrevet, og må tilbake og se, hva var det jeg skrev nå egentlig? Men allikevel var det vel en tanke der.

Alt vi gjør i kroppen er styrt av noe som har med hjernen å gjøre, selv om vi ikke tror det. Vi kan styre maskiner med tankene med dagens teknologi. Jeg vet om barn som styrer kommunikasjonshjelpemidler med øynene, og kan snakke selv om de ikke kan det. Da må du ville det veldig. Men dette her gikk seg bort og var kanskje akkurat det som det skulle handle om, men som jeg ikke hadde tenkt å skrive på denne måten da jeg startet, men nå husker jeg ikke engang hva jeg tenkte og det kan sikkert være like bra for det er ikke alt som kommer ut i den tilstanden det burde.

neste: det er ikke bare kaffe som kurerer gruff

Hva gjør deg godt

Jeg vet ikke helt, hva gjør deg godt? Jeg snur alle spørsmål på hodet og tømmer ut hveten av askebegeret, nei man røyker ikke brød, men kornprodukter har en gjenkjennelig fasong. Jeg vurderer å kjøpe nye gardiner av plast, et dusjforheng mot regnet utenfor, jeg vurderer også å flytte badet inn i kjøkkenet, kjøkkenet ut i stua og det som var badet opp på taket. Regndusjen er den beste, kaldt og ekte og fullt av smør. Det bor en rastløshet i den ensomme kriger og alle spør meg hvem som kom først av høna og egget, men jeg spiser mitt poetikum med glede, ispedd toner av løk og ingen kommer på besøk og jeg er en gjøk iferd med å bli ko ko, en fugle trenger ikke sko, men frihet og hva bærer de vingene og alle vil ha mat men det er vinter og vi har bare olje og ingen synger og alle bare….sukk. Er dette poetiske utfordringer? Jeg trodde det var klagemuren.

neste: Gamle mennesker snakker om sykdommene sine

Jeg husker sykesøstra ble skitredd når jeg sente trekkoppmusa mi over gulvet og rett mellom bena hennes. Hvorfor sykesøster? jo fordi jeg skulle legges inn for å kure vekk en skygge på lungen min. Det kunne utvikla seg til skikkelig tub. men det ble oppdaget på en eller annen kontroll. Jeg lå inne på sykehuset i 11 – elleve – 11- elleve mnd. Det er fordømt lenge når du bare er fire år.  

Fikk jo ikke ha besøk engang, modern og fadern måtte hilse på meg gjennom ei stort glassrute og det var like jævlig for oss alle tre. Men jeg ble frisk og kom hjem igjen. Kan ikke huske noe før det sykehusoppholdet, men jeg husker endel fra kuroppholdet. Vi lå jo på isolat så alle som kom inn til oss barna hadde på seg hvite frakker, hette,på hodet og munnbind. Jeg tror de også hadde sånne overtrekksgamasjer på skoene sine. Etter hvert lærte jeg meg til å kjenne de forskjellige hvite menneskene på måten de gikk på og stemmen såklart. Men vi fikk aldri se ansiktene. Husker femårsdagen min på sykehuset. Det var bare en liten stund før jeg skulle hjem igjen, men søstrene hadde bakt kake og mor og far kom med gave. En stor brannbil med stige og vanntank. Den var flott. Jeg hadde den med hjem igjen fra sykehuset og i mange år etterpå.

Neste: Baksetet i en Volvo PV 

Solbrent heavy-metal gitarist

Klart at når solen skinner på presten og klokkeren og presteklokkene viser seg å være av plast og jerne reflekterer sollyset og på gjerdet henger det en hanske og vinker til ødemarken, som bare vokser og vokser, og snart vokser de inn i stuene våre, jager ut stueplanter og hummus. Tiden er inne for revolusjon, alle disse akkordene vi går på akkord med, det er jo det samme lydsporet til alt, lyden av penger, lykke, muskler og ja, du vet. Det der greiene. Nei, solfaktor er viktig i disse lyse tider, og selv ikke en gitargud er uovervinnelig, Hendrix satte først fyr på publikum, så på gitaren og til slutt seg selv. Poetsikken i dette? Jeg vet ikke. Kanskje stillheten ettepå, kanskje at han var kjevhendt, kanskje at han var mørk, mørk, mørk. Jeg vet ikke. Jeg kjente ham ikke, men jeg vet hva musikken hans gjør med meg, eller vet jeg det. Jeg avslutter med et dikt på rim.

Kjenner du Jimi

han som forsvant inni

gitartåkesolen

eller var det soloene

når han sto der på moloene

var han vel aldri mer solo

enn nå

når han spiller med sollyset

og befinner seg i røttene

til det du kaller

nåtiden

Automatskriftdikt blir ikke nødvendigvis gode, genier lever ikke nødvendigvis lenge, men de lever evig.

neste ord: På tur med 16 gærninger

(Kommentar i ettertid: Påstanden om at Jimi Hendrix var solbrent må man ta med en klype salt)

Bilateral konjunksjon:

jeg vet ikke engang hva det er, det må være noe for norsklærere. teknikk i språk kan jeg ikke så mye om, og bruker ikke så mye tid på det,  jeg kjenner på hva som er rett for meg mens jeg skriver. jeg vet mye annet om hva tiden går til:

vi kan godt gå her hver dag, vi. stemple både inn og ut, som vi skal. avspasere den tiden som ble for mye om så var, helt til den blir borte. den syns ikke lenger på tidsrapporten vi fører og som gir verdifull statistikk over hvordan tiden faller sammen rundt oss. spasere med ekstra små skritt så tiden varer lenger og ikke faller i grøfta. tyne sekundene. telle alle timene og dividere med hjerteslag. få et tall som skal si oss noe. ramle utpå av og til med venner så morgendagen forsvinner og være bare i den dagen. og angre oss når det plutselig allerede er i morgen og vi skulle ha vært oppe for lengst. men det var verdt det. livet er skåret inn til beinet, og kirurgen glemte å skjerpe kniven før han gikk på jobb. det blir nok suppe på oss til middag likevel etter hvert skal du se. kalle det et liv. vi ser nedover oss og med ett er englevingene flydd av gårde uten oss. ligger utover et jorde i svære hvite fjør for de som liker å få folk til å tro på sånt. Ikke til å plukke for vanlige folk. å løpe for å ta dem igjen kan bli prosjektet for det neste livet….om vi tror på et..

Neste: dette vil jeg gjøre i mitt neste liv